Jungelboken

Jeg ble overasket da jeg kom på forestilingen, veldig positivt overasket. Jeg hadde ikke regnet med at jeg skulle syntes det var morsomt å se på. Foredraget til Adil var spennende å høre på, høre litt om mannen bak alle de fete dansetrinnene. Høre litt om oppveksten, hvordan han lærte seg å danse, og litt om hva han hadde gjort i tiden etter dansefeber. 
Selv om dans ikke er min sterkeste side og er heller ikke noe av det jeg liker å gjøre var det spennende å være med på. Se litt på hvordan det jobbes i ”Det Norske Teateret” og mye interessant å lære. Det var en spennende dag med mye interessant vi fikk vite, de nye dansetrinnene og veldig mye mer. 
Selve forestillingen var det som overasket meg mest, slik som jeg husket jungelboken, veldig kjedlig etter å ha sett filmen og lest boka minst en million ganger, og som sagt ble jeg veldig positivt overasket over oppsett på filmen. En ekstremt overdrevet fremstilling av en normal dag i byen. Dansingen, sangen dialogene, de var nytt men allikevel visste jeg hva som kom til å skje. 
I Skuespillet var Ballo favoritt figuren, og han var nok det i den ordentlige versjonen også. Måten Ballo er, er det vel som gjør at jeg liker han. Overbeskyttende, kompis, lærer, han er alt på engang. Måten han fremstilles, som en hard og røff bokser, samtidig som han synger rolige sanger, skaper kontraster som er et godt virkemiddel for å få flere til å interessere seg. 

En annen ting som jeg syntes Det Norske Teateret hadde fått til veldig godt er at man forstod med en gang hvem de ulike personene var, (hvis man hadde lest/sett den gamle versjonen). Bagera var nå litt annerledes en jeg hadde forventa, men jeg forstod ganske fort hvem han/hun var.

(Bilde fra: http://www.detnorsketeatret.no/admin1/imagebank/images/Jungelboka-repbilde7.jpg)